Jeg kom fra dagspressen da jeg begynte på profesjonsstudiet og fleipet ofte om at jeg ville bli psykolog for å slippe å jobbe i åpent kontorlandskap. De mindre bevisste og uttalte årsakene til yrkesvalget har blitt tydeligere etterhvert: Jeg har sett mye skade og smerte hos de jeg har nær og ville hjelpe dem, og jeg vil bidra til at andre skal få det bedre. Men det viktigste jeg har erfart til nå, og det jeg er mest takknemlig for, er at når samarbeidet med pasienter går godt får jeg lov til å være for andre det jeg selv trengte da jeg var skadet og ennå ikke reparert.
Et av problemene jeg fortsatt må jobbe med å reparere ble aktualisert her om dagen da jeg gjorde en feil. Jeg hadde dobbeltbooket, plutselig satt to pasienter på venterommet og begge skulle til meg, jeg måtte sende den ene hjem igjen. Ikke nok med det, det var andre gang jeg surret det til for denne pasienten. Jeg forsøkte å tenke konstruktivt. Det ville ikke være rart om pasienten følte seg irritert, skuffet eller trist over at jeg nok en gang hadde rotet det til, og nå kunne vi utforske og gi rom for negative følelser. Jeg prøvde å se mulighetene, men utover dagen ble jeg mer og mer lutrygget. Nyven i panna ble dypere. Den indre dialogen var preget av setninger som «hvordan kunne jeg gjøre dette igjen», og «tenk om jeg har ødelagt terapirelasjonen» og «dette var veldig veldig uheldig» og «jeg burde IKKE gjøre sånne feil». Da jeg så på klokka merket jeg at det hadde gått nesten tre timer siden episoden på venterommet. I nesten tre timer hadde bebreidelsene og kritikken skyllet inn med ujevne mellomrom, jeg var sliten og jeg hadde det vondt.
Jeg tenkte: Jeg har faktisk verktøyene som skal til. Evidensbaserte verktøy, til og med. To av de er selvmedfølelse, og sommerfulgklem. Så satt jeg der på bussen, la høyre hånd på venstre overarm og venstre hånd på høyre overarm. Jeg strøk litt opp og ned, minst 30 sekunder, det som skal til for å utløse litt oxytocin. Jeg sa til den strenge delen av meg selv: «Shhh. Det holder nå. Jeg har fått inn poenget nå. Det var uheldig, og dumt å gjøre den feilen, men det er menneskelig. Jeg kan få lov til å gå videre nå.»
Det hjalp. Det er fint å være en hjelper, og godt å kunne hjelpe seg selv, og hjelpe andre til å hjelpe seg selv. Og det er kanskje noe sant i myten om at mange psykologer kan streve selv. Og hvorfor skulle vi ikke det, vi er bare mennesker, vi gjør feil vi og, smerte hører hjemme i alle liv.
PS:
Hvis du er nysgjerrig på hva som motiverer psykologers yrkesvalg og hvilke sårbarheter og livserfaringer psykologer noen ganger kan ha, anbefales Helene Nissen-Lies artikkel "Hvorfor velger noen å bli psykoterapeut" og Skovholt og Trotter-Mathison (2011) sin bok The Resilient Practitioner: Burnout Prevention and Self-Care Strategies for Counselors, Therapists, Teachers, and Health Professionals (2. utg.). New York: Routledge
Nettsiden selvmedfølelse.no drives av psykolog Hege Fridtun og psykolog Håvard Steinde. Ta en kikk på den hvis du også kunne trengt å vise deg selv medfølelse.
Innlegget er klarert med den omtalte pasienten.
