Blomsten

Mindfulness og kjærlighet for seg selv.

Av psykolog Håvard Steinde, June 20, 2021, 2:04 a.m.


Mindfulness og kjærlighet for seg selv.

Så hva betyr det å ha kjærlighet for seg selv?

Sånn jeg ser dette, fra der jeg står nå, virker kjærlighet å være tilknyttet ærlighet. Jeg tror det er veldig vanskelig å oppleve kjærlighet uten ærlighet.

Ærlighet kan vi ha med andre, men for å være ærlige med andre, må vi kunne være ærlige med oss selv.

Mindfulness, eller oppmerksomt nærvær er for meg, redskapet vi alle har til å se ærlig på oss selv. 

Det som ofte står i veien for dette ærlige blikket er frykt. Vi er ofte redd for at det vi da vil se er uelskbart, eller at det skal bli for mye å håndtere. Disse umøtte områdene i oss frykter, og dømmer vi.

Vi har alle vært små barn, som med åpne spørrende øyne egentlig stilte det samme spørsmålet. Er jeg verdt å elske?

Problemet ble at vi stilte dette spørsmålet til mennesker og et samfunn rundt oss, som selv ikke hadde besvart dette spørsmålet i forhold til seg selv. Og da fikk vi i beste fall utydelige svar. 

Svar som kanskje ledet oss til å tro at verdien i setningen: “Jeg er …”  lå i alt som kom etter “jeg er”, som psykolog, lege, mor, far, rik, pen, smart osv og at “ jeg er” ikke var nok i seg selv.

Vi er nok både fra evolusjonens side og fra kulturen innstilt på å legge veldig mye verdi i sammenligning. Men hvor absurd er det ikke at verdien skal ligge i disse parameterene. 

Forskjellen på Usain Bolt og siste plassen i rekordløpet hans i Berlin var 7 tideler. Test det på stoppeklokken hvor lite det er. Og tenk på forskjellen av oppmerksomhet og verdi vi legger i disse 7 tidelene. 

Selv skulle jeg klart å komme innen 5 sekunder av dette. Og det er jo ikke så mye. 

Vi legger så mye i disse 5 sekundene. Men det store mirakelet er jo at jeg i det hele tatt kan løpe. Jeg har søren meg to bein som jeg kan løpe med. Og har du ikke bein, så kan du jo kanskje svømme, og kan du ikke det så kan du kanskje se eller høre ihvertfall, og kan du ikke det så ER du faktisk. Og det er jo miraklet i seg selv.

Poenget mitt er at sammenligning kaster en skygge, og den skyggen treffer oss selv, og andre. Noen gange så store deler at nesten hele livet vårt kan havne i skyggen av hvem vi burde være for å være av verdi.

Disse umøtte delene blir liggende som et skyggeland av uelskbarhet, dekket av skyer av sammenligning. Når vi tror på denne sammenligningen, distanserer vi oss fra de uverdige delene av oss selv og viser et ansikt vi tror verden kan like.

Men i dette skyggelandet ligger det en sorg, en umøtt sorg. Personlig har jeg ofte sett det for meg som et forlatt barn, som står alene igjen og venter på at noen skal plukke han/hun opp fra barnehagen. Dette er ikke for å gjøre oss til barn, men fordi det er noe så uskyldig og ganske sørgmodig med det hele.

Det er veldig forståelig at vi legger vekk dette barnet, for som en blomst som pakker inn de sårbare delene når det blir kaldt, pakker vi også inn vår sårbarhet i møte med miljøet utenfor. Det miljøet som engang ikke gav godt nok svar til disse delene på om de faktisk var verdt å elske.

Det er kanskje her det blir naturlig å snakke om veien hjem igjen. Veien til det å igjen blomstre, åpne øynene våre, kaste lys på skyggelandet, møte opp for det forlatte barnet.

Dette er faktisk mulig, og du har egentlig alt du trenger i deg selv, ingen produkter nødvendig!

Du kan øve på det ved å møte opp for deg selv, se ærlig og nysgjerrig på hva det faktisk er du føler, hvor du faktisk er i dette øyeblikket. 

Hva om det ikke var noe feil med det du nå opplevde? Hva om du kunne gi rom til hele opplevelsen din, bare være tilstede med den? Hva om du kunne holde deg selv i hånden, med full aksept for din uperfekthet? Kanskje si innover til disse delene; "du finnes, og jeg er her med deg."

Over tid og med litt trening, kanskje du da kunne løpt 100 meteren under 20 blank og være lykkelig? Jeg tror det.

Dette er faktisk mulig å lære, det kan alle mennesker lære.

Noen blir kanskje bekymret for at lysten til å forbedre seg da vil forsvinne, men det er heller omvendt. Fra at det å forbedre seg er en kamp for verdi basert på sammenligning med andre eller dit eget ideal, vil det åpne seg en mer naturlig lyst til å utvikle seg, og en stolthet som ikke kaster skygge på andre. Bare se på et barn når det mestrer det å gå noen skritt for første gang, og tenk hva som ville skjedd med den gleden om det sammenlignet seg med alle andre.

Da er det kanskje fint å avslutte med et sitat jeg føler oppsummerer dette godt:

Meditation practice isn't about trying to throw ourselves away and become something better. It's about befriending who we are already. 

Pema Chodron