Koronaviruset herjer verden over, og mange av oss opplever å få den trygge hverdagen snudd om til noe nytt, usikkert og fremmed. Man kan oppleve å være skremt, irritert, og kanskje trist. Noe i oss vil automatisk, og naturlig nok, søke etter fast grunn under føttene våre, helst så raskt som overhodet mulig, men vent litt!
Koronaviruset i seg selv er noe drit, men viruset peker også på en del sannheter ved livet som vi faktisk ikke får diskutert bort, som egentlig alltid har vært der og som vi som mennesker, nasjoner, kontinenter og art kan ha godt av å åpne øynene for. Livet er flyktig, usikkert og til tider, svært vanskelig.
Viruset peker også på hvordan vi alle er i samme båt, med andre mennesker men også i dypt samspill med kloden. Vi ser hvordan noe som skjer med dyr og mennesker på ett sted i verden, påvirker hva som skjer med oss på andre siden av kloden. Som art nå blir vi tvunget til å roe ned tempoet vårt, og det påvirker jordens klima. Plutselig ser man fisken som svømmer i elvene i Venezia, co2-utslippene stuper og det rapporteres blåere himmel og renere luft verden over.
Det er vanligvis vanskelig for oss mennesker å stanse, for da stiger gjerne sannheter om oss selv og vårt forhold til livet frem, og det er ikke umiddelbart behagelig. Det kan jo på kort sikt oppleves lettere å holde hodet nede, følge stiene vi har tråkket opp, det bringer med seg en viss forutsigbarhet og trygghet. Men for øyeblikket er ikke de gamle stiene like tilgjengelig. Hva nå?
Ordet karuna finner vi i både buddhismen og jainismen og blir oversatt til medfølelse. Medfølelse er det som kan holde andres situasjon og deres følelser med varme, ønske de alt godt og handle fra denne intensjonen. Selvmedfølelse er det samme, bare til oss selv.
Denne egenskapen hviler i og forsterkes av noen grunnleggende sannheter. Liver er usikkert og uvarig, alle opplever vi smerte, alle ønsker vi å være lykkelige, og i dette ligger også sannheten om at vi er fundamentalt like uavhengig av land, kultur, legning, etnisitet, kjønn eller status. Vi er koblet sammen, hva vi gjør og hvordan vi har det påvirker og skaper ringvirkninger rundt oss, på godt og ondt. Derfor er karantene et effektivt verktøy. Det er også derfor karuna/medfølelse er så mektig.
Disse grunnleggende sannhetene kan ved første øyekast virke skremmende, og til og med pessimistiske, og det er nok lett å snu seg vekk fra dem, msannhetene som nå avdekkes gjennom koronaviruset er også byggesteinene for noe av det vakreste og sterkeste vi mennesker har; karuna/medfølelse. Dette kan vi se gjennom små, men betydelige handlinger som handlehjelp, karantenevillighet, frivillig arbeid, balkongkonserter, omsorgsfulle meldinger, samtaler og mye mer. Noe i oss svarer.
Vi kan forstå at vi alle opplever denne usikkerheten, denne smerten, at ingen av oss har evig liv eller total trygghet. At hvert et menneske, barn, ungdom, voksen og gammel har et ønske i sitt hjerte om å være lykkelige, og dette binder oss sammen. Kanskje er det da noe som mykner litt i oss, noe som kan ønske et barn vi ser leke alene på lekeplassen utenfor vinduet alt godt. Måtte den jenta føle seg elsket opp i alt dette, måtte hun være lykkelig, føle seg trygg. Denne kapasiteten til å elske, kan blomstre i møte med livets vanskelige realiteter og er karuna, og det er større enn korona.
