veiskilt

Om å gi råd

Av psykolog Nora Svenson Paus, 26. juli 2018 14:34


Mange som begynner i terapi ønsker seg råd. Når man strever og føler seg fastlåst er det ikke rart ønsket om at noen skal fortelle en hva man bør gjøre melder seg. Likevel oppdager mange når de får et råd eller forslag til en løsning at det ikke var det de egentlig ville ha. For å komme seg ut av noe som er vanskelig er det ofte nødvendig å først erkjenne hvor strevsomt man faktisk har det. Da er gjerne det man ønsker seg aller mest anerkjennelse og forståelse for den smerten eller de plagene man har. Råd kan også lett fôre selvkritiske tanker fordi et råd gjerne høres enkelt ut, f.eks. “begynn å trene” eller “prøv å kjenne mer etter på hva som er godt for deg”, og man derfor føler det er noe man burde få til. Det å endre en vane eller begynne å gjøre noe man ikke har gjort før er gjerne lettere sagt enn gjort, og det kan fort føre til manglende følelse av mestring. Dessuten har mange gjerne tenkt over veldig mange mulige tiltak for å få det bedre, problemet deres er ikke mangelen på mulige løsninger, men å klare å gjennomføre dem. Det er her jeg tenker at terapi kan spille en viktig rolle. En terapiprosess handler ofte om å utforske hva som er strevsomt, hva som kan ha bidratt til det og ikke minst hva som står i veien for å klare å få det bedre. Av den grunn tenker jeg det er viktig å fokusere mer på hindringer enn på råd og derfor stopper jeg gjerne opp hvis noen ber om råd. Misforstå meg rett, jeg kan gi råd av og til, men jeg tror de beste rådene er de som kommer fra klienten selv og jeg tror hvertfall ikke jeg kan gi gode råd før jeg har blitt kjent med noen eller forstår hva de strever med.


Vi har alle en tendens til å både ville få og gi råd. Vi vil ha enkle løsninger og vi vil ha dem kjapt. Det er for eksempel derfor reklame fungerer. Den får oss til å tro at vi har et problem eller et behov som vi kanskje ikke har eller som ikke plager oss nevneverdig, og fokuserer på at det finnes én løsning med stor L. Ønsket om en rask løsning handler nok også i stor grad om å ville slippe ubehag, enten det er snakk om vårt eget eller andres. Når noen vi bryr oss om strever med noe har vi lyst til at de skal få slippe. Vi vil hjelpe dem med å bli kvitt det vanskelige så fort som mulig fordi det gjør vondt at de har det vondt. Så da gir vi gjerne råd og kommer med forslag heller enn å spørre mer om det som er vanskelig. Dessverre kan det å gi råd da også føre til at den som har det vondt ikke føler seg tatt på alvor: “Hvis det “bare” er å følge rådet som skal til for å få det bedre så burde jeg jo klart å komme meg ut av det for lengst!” Ofte er det vi trenger når vi har det vanskelig at andre lytter og viser at de forstår at vi har det vondt. Mitt råd (!) er derfor å forsøke å unngå å gi råd neste gang en du kjenner har det vondt, eller rett og slett be om å slippe å få råd hvis du selv har det vanskelig. Når vi ikke svarer med å gi råd kan vi derimot vise at vi tåler den andres smerte og at vi vil forstå og være der for den det gjelder.