Drew_Hays_unsplash.com

Når dype gamle sår skaper nye problemer

Av psykolog Alicia Thi Nguyen Ryberg, 12. september 2017 17:34


Hvis du øver fiolin hver dag i ti år vil hjernens kontrollområde for venstre lillefinger være på størrelse med et knappenålshode. Hos andre vil det ikke være synlig. Hjernen formes altså av det vi bruker den til, den er plastisk.

wikimedia_commonsDe av oss som i oppveksten stadig har måttet være på vakt for krenkelseserfaringer har ofte en hjerne som fungerer annerledes enn de som stort sett har følt seg trygge. Å bli fortalt igjen og igjen at man er udugelig, å ofte bli avvist, få sine grenser overskredet, eller oppleve at ens følelser blir latterliggjort, gir ikke fysiske blåmerker. Over tid kan det likevel lede til at hjernen utvikler seg annerledes, slik etterhvert flere hjerneavbildningsstudier viser. Her er for eksempel en nypublisert studie hvor en gruppe personer som hadde opplevd mye psykisk mishandling og omsorgssvikt ble sammenlignet med en gruppe som hadde opplevd mindre av det. I den første gruppen reagerte flere instinktivt på utsikter til fremtidig ubehag. De fikk i gjennomsnitt kraftigere aktivitet i amygdala (markert på bildet), og raskere fysiske responser som høy puls; de kom i beredskap for å flykte eller forsvare seg. Når de instinktive delene av hjernen reagerer blir det vanskeligere å ta i bruk ressursene vi har i pannelappen. Disse bruker vi for eksempel til å forutse konsekvenser og sammenligne alternativer slik at vi kan ta veloverveide avgjørelser.

Hvis du har vokst opp med mange krenkelseserfaringer, kan det altså være vanskeligere for deg å oppfatte nøytrale kommentarer som nøytrale, å oppfatte det uskyldige i en spøk, eller å forholde deg rolig og snakke på en gjennomtenkt måte når du er uenig med noen du er glad i. Det skyldes at det instinktive alarmsystemet slår seg på, slik at du lettere føler deg truet eller såret, og du kan reagere med å avvise før du blir avvist eller angripe fordi du selv forventer et angrep.

Å endre slike mønstrene i relasjoner krever hardt arbeid, for en konsekvens av at hjernen er formet til å være i beredskap er også, som studien over illustrerer, at man raskere og lettere kommer i kamp- eller forsvarsmodus. Man har rett og slett flere koblinger mellom hjernecellene som støtter overlevelse gjennom instinktiv reaksjon, og jo flere koblinger, dess lettere blir de aktivitet. Det kan sammenlignes med å ha en motorvei inni hodet. Endringsarbeid blir som å tråkke opp en sti, slik at helt nye og annerledes koblinger kan gro frem. 

Det krever mange repetisjoner av nye, gode relasjonserfaringer, og det krever at man reflekterer over egne indre prosesser. Ikke minst krever det en god dose forståelse for, og medfølelse med en selv. Men det er mulig. Foreløpig viser nemlig hjerneavbildningsstudiene at hjernen fortsetter å være formbar hele livet, selv om den blir mindre plastisk helt mot slutten.