Det er vanlig å lyve når noen spør oss om hvordan vi har det. Hvem har vel ikke svart "det går bra med meg", selv om det er langt fra sannheten. Hvis vi faktisk skal svare på dette spørsmålet, må vi ta oss tid til å stoppe opp og kjenne etter i kroppen. Og den som spør oss må ta seg tid til å forholde seg til svaret vårt. Den tiden har vi sjelden, og vi vet ofte ikke hva vi skal si.
Vi mennesker har tradisjon for å undergrave følelsene våre. Det er kanskje ikke så rart, siden de fleste følelsene vi har er vonde å kjenne på og forteller oss at noe mangler. Det tok lang tid før psykologien som vitenskap anerkjente at følelser er viktige for oss, og at vi ikke bare kan tenke oss til å ha det bedre. Mange av oss har vokst opp med foreldre som ikke snakket med oss om følelser eller ga uttrykk for det om de selv hadde det vondt. Dermed har vi også mistet kontakten med vårt indre kompass. Følelsene gir oss motivasjon og mening, og vi klarer ikke å ta gode avgjørelser i livet uten dem.
Følelser kan framstå som noe svevende og diffust. Samtidig så er de knyttet til konkrete kroppslige opplevelser. Det kan kjennes som om halsen snører seg sammen når du er redd eller som bobler i brystet når du er glad. Eller det kan være vanskeligere å få tak på, som når kroppen bare kjennes tom og tung uten at du klarer å knytte det til noe spesielt. Det er mye å vinne på å stoppe opp oftere og kjenne etter i kroppen, for å bli bedre kjent med hvordan følelsene gir seg til kjenne og hva de har å fortelle. Menneskehjernen har utviklet seg gjennom millioner av år, og evnen til å føle kom lenge før evnen til å tenke. Følelsene våre er et fininnstilt signalsystem, der hjernen bruker kroppen vår til å fortelle oss noe om behovene våre fra øyeblikk til øyeblikk.
Når følelsene ikke lenger fungerer som signalsystem og i stedet villeder oss, kan det føre til psykiske problemer. Kanskje er vi blitt vant til å ta mer hensyn til andres følelser enn våre egne, og har mistet kontakten med hvem vi er og hva vi vil. Kanskje går vi rundt med en altoppslukende skam som skygger for et godt selvbilde. Vi kan ha lært oss at vi bare blir latterliggjort om vi viser følelser, og få angst hver gang en følelse prøver å fortelle oss noe. Andre eksempler er det å gråte når vi innerst inne er sinte eller bli sinte når vi innerst inne er redde. Det første er oftere et problem for kvinner, mens det siste oftere er et problem for menn.
Forskning viser at det å kjenne ordentlig på følelser i terapitimen skaper endring. Dette handler blant annet om å hente fram gamle vonde følelser, slik at nye følelser som gir ny mening kan slippe til. Minner som har sterke følelser knyttet til seg, kan bare endres om vi vekker til live både følelsen og minnet samtidig. For eksempel gjennom å virkelig kjenne på hvor liten man følte seg i møte med mobbere. Da kan man også komme i kontakt med medfølelse overfor seg selv som liten og forsvarsløs, og sunt avgrensende sinne overfor mobberne. Det kan også handle om å sørge over et tap du ikke har tatt deg tid til å sørge over. Bare ett minutt nede i dypet av en vond sorg, der tårene får strømme fritt og selvsensuren skrus av, kan gjøre det lettere å leve med tapet etterpå.
Så la følelsene få slippe til og fortelle deg om hva du trenger i livet. Det er ikke bare tanken som teller.
Kilder:
Brackett, M. (2019) Permission to Feel.
Følelseskompasset.no.
Kramer, U. & Pascual-Leone, P. (2015) One minute of grief, Journal of Consulting and Clinical Psychology.
Stiegler, J. R. (2015) Emosjonsfokusert Terapi.
Bildet er tatt av www_slon_pics fra Pixabay
