Aron_Visuals/Unsplash

Hvor lang tid bør terapi ta?

Av psykolog Alicia Thi Nguyen Ryberg, 4. september 2019 15:51


I psykoterapi kan tid være en ressurs, men når terapi må effektiviseres og standardiseres kan både terapeut og pasient få følelsen av at tid snarere er en kostnad, og man skal jo ikke sløse med sånt som koster. I offentlig psykisk helsevern må tidsbruk balanseres opp mot rettferdig fordeling, rettigheter og budsjetter, i det private er det som regel også et økonomisk spørsmål. Det er vanlig at forsikringsselskaper dekker ti eller tolv timer, og rundt tolv timer er etterhvert blitt et ganske vanlig forløp i spesialisthelsetjenesten. Men er det nok? 

Det kommer an på så mye. Hvilke opplevelser bærer en med seg, og hvordan spiller disse inn i nåtiden? Hvor mye skal man avgrense problemstillingen? Hvilke ressurser har en i seg, og hvordan samspiller disse med omgivelsene? Hvilke ressurser har psykologen, og hvordan fungerer den terapeutiske relasjonen? Hvilke gamle og nye livshendelser spiller inn i forløpet underveis?

«Tror du det er dumt at jeg snakker så mye om fortiden?» kan pasienter spørre om. Kanskje har man en følelse av å kaster bort tid, verdifull tid som ikke må gå til spille. Men fortiden er ikke noe fastlåst og tilbakelagt. Erfaringene en har med seg spiller seg ut her og nå, både i relasjonen til en selv og til omgivelsene.

Et annet spørsmål som kan dukke opp er «blir det kjedelig for deg når jeg snakker om de samme tingene om og om igjen?». Det blir sjelden kjedelig. At spørsmålet i det hele tatt stilles kan åpne for undring: Føler pasienten et ansvar for å forhindre at psykologen skal kjede seg? Er spørsmålet et forsøk på å ivareta relasjonen? Ligger det en underliggende frykt for avvisning i spørsmålet, og så videre. I nye relasjoner, og særlig når vi skal slippe noen helt nær, trengs tid til å bli trygg nok, og vi trenger tid til å komme tilbake til de samme hendelsene, igjen og igjen. Som Torbjørn Liaaen skriver: «...historie og selvforståelse må så å si omskrives underveis for å gi mening til de følelsene og erfaringene som fortellingen fører med seg» (2018).

«Synes du ikke jeg burde kommet over dette nå?» spør endel pasienter. Kanskje har de allerede hatt flere behandlingsforløp i psykisk helsevern, blitt erklært «friske» og ikke lenger med rett til hjelp i spesialisthelsetjenesten. Men hvis selvfølelsen stadig er skadet eller aldri har vært god, ligger det i spørsmålet også en bebreidelse mot en selv. Det tror jeg er en av mange uheldige konsekvenser av at terapi i våre dager helst skal ta så kort tid som mulig. Når disse pasientene forhåpentligvis en dag kan tenke «jeg må ta meg den tiden jeg trenger, for det er viktig at jeg får det bedre», da nærmer vi oss paradoksalt nok en avslutning. Da har pasienten antakeligvis både mer omsorg for, og tålmodighet med seg selv, og kan utvikle seg videre på egenhånd.


Referanse:

Liaaen, T. (2018). Tid er humanisme. Tidsskrift for Norsk psykologforening, Vol 56, s. 742-749