Luke_Ellis_Craven

Hva forstår vi når vi forstår en annen?

Av psykolog Alicia Thi Nguyen Ryberg, 28. november 2017 18:52


Men det har jo gått over et år, sier vennen min, og legger hodet i hendene. I går møtte han eks-kjæresten sin for første gang siden det ble slutt, tilfeldig i nabolaget, arm i arm med hennes nye kjæreste. I natt har han våknet mange ganger, i dag har han ikke spist, ikke klart å konsentrere seg om studiene, “jeg blir så oppgitt av meg selv”, sier han, og jeg skjønner at det ikke er for sin egen skyld han drikker koppen med kakao; det er for min skyld, det er fordi vi hadde en avtale.

Jeg forstår at han har det vondt. Men hva vil det egentlig si? Etterhvert har vi fått mange hjerneavbildningsstudier som tyder på at de samme spesifikke områdene av hjernen aktiveres når vi selv kjenner en følelse, for eksempel tristhet, og når vi betrakter en annen person som kjenner den følelsen. Ifølge psykoanalytikeren Bjørn Killingmo er det å forstå noen andre noe vi gjør mer følelsesmessig enn tankemessig. Å bekrefte en annen betyr at man lar seg røre, stadfester den andres opplevelse, formidler at man har forstått. Ved at opplevelser deles, gis de mening. Og bekreftelsen viser forståelsen. 

Med tankene kan jeg resonnere meg frem til at vennen min fikk håpet sitt smadret. Den nye kjæresten representerer et endelig punktum; hun har gått videre. Jeg kan tenke meg til at vennen min heller skulle lest til eksamen, men i hodet repeterer han hva de sa til hverandre da de møttes i går, at den nye kjæresten hennes var en kjekk mann, at eks-kjæresten så frisk og glad ut, at hun ikke snudde seg da de skilte lag på gata, han hastet videre fordi det ble for vondt å se ryggen hennes. Verdifull tid går til spille mens han tenker på dette igjen og igjen, og det er ham selv det går ut over, han er sint på seg selv.

Men denne resonneringen kommer altså i ettertid, og er et resultat av sekunderprosessering av informasjonen jeg fanger opp i situasjonen. Det er den automatiske primærprosesseringen som skjer først: Mitt følelsessystem vekkes når han blir blank i øynene og ser ned. Han rynker brynene, munnvikene peker nedover, han knytter nevene. Noe gjør litt vondt i meg og, og jeg synes det er vanskelig å vite hva jeg skal si.

“Kanskje du fortsatt savner henne, og helst ikke skulle savnet henne?” prøver jeg. Han nikker. Så er vi stille sammen en stund.

Han ser på meg og smiler det skjeve smilet sitt, og jeg forstår at han setter pris på meg. Ikke med tankene, men med følelsene, fordi noe kjennes godt i meg når han smiler sånn til meg. Han trenger ikke si noe.