Clarisse_Meyer

Å være den de andre overser

Av psykolog Alicia Thi Nguyen Ryberg, 30. juli 2017 18:51


En av de første dagene på den nye jobben eller skolen går du kanskje litt for deg selv mens andre står i en lukket sirkel, skulder mot skulder. Du møter noens blikk, men de lager ingen åpning, ingen inviterer deg inn. Hvis du har opplevd dette mye, kjenner du kanskje at det gjør vondt inni deg uten at du kan sette fingeren på hvor. Men i hjernen din er spesifikke hjerneområder aktive, områder som også er involvert når vi slår oss eller blir slått.

Kanskje blir smerten for stor, og du rømmer inn i en aktivitet; noe viktig som skjer på mobilen, noe du må sjekke i et annet rom, eller finne i veska di. Når skammen fører til at vi ikke liker oss selv finner vi strategier for å slippe ubehaget, slippe å bli sett som en som går alene, en som mangler venner.

Skammens regulerende effekter har fellesskapet nytte av: Den bidrar til at enkeltindividene tilpasser seg slik at en unngår å gjenta handlinger som igjen kan føre til smertefull avvisning. Men noen av oss kan skamme oss så mye og så ofte at vi forklarer avvisning med egne egenskaper, mangler og feil. Noen ganger blir til og med følelsene våre feil og skammelige: Lengsel etter tilhørighet kan bli noe patetisk eller ynkelig, det naturlige behovet for tilhørighet kan bli noe vi foraktfullt avviser hos oss selv. Psykoanalytikeren Siri Gullestad skriver at den som skammer seg egentlig vil stikke øynene ut på verden, men når det ikke lar seg gjøre går en i stedet til angrep på seg selv. 

Men på samme måte som vi kan skades i relasjoner, kan relasjoner virke reparerende. Da må vi ta sjansen på å nærme oss andre igjen, og møte oss selv med forståelse. Dét er ofte vanskelig, men mulig.