En fredagskveld for noen år siden takket jeg ja til å være med i et middagsselskap hvor jeg bare kjente én person fra før. Det var god mat, omtrent tolv personer rundt bordet, de fleste virket interessante og alle var noen år yngre enn meg. Spennende! En halv generasjon yngre, og så mange ulike referansepunkter. Det var mye nytt å ta inn. Jeg lyttet, ble nysgjerrig på det ene etter det andre ettersom temaene vekslet i samtalene rundt meg. Jeg humret mye for meg selv. Det var under en kort tur ut på kjøkkenet at vertinnen kom etter, la en hånd på armen min og sa «Ouff. Du vil ikke sitte hos meg, da? Jeg vil så gjerne at alle skal ha det bra.» «Men jeg har det bra, jeg.» svarte jeg. Vertinnen så på meg med bekymring i blikket «Er du sikker? Du trenger ikke sitte alene.»
Jeg innså at jeg ikke hadde sagt noe i løpet av middagsselskapet. Jeg hadde ikke følt meg alene heller, før denne kjøkkensamtalen. Jeg ble litt flau.
De av oss som gjentatte ganger gjennom oppveksten får spørsmålet «Hvorfor er du så stille? Går det bra, eller?» kan komme til å tenke på ens innadvendthet som noe feil. Som psykolog har jeg hørt mange ulike varianter av dette. «Jeg er ikke så god på det sosiale». Eller sagt med en unnskyldende tone: «Jeg er ikke så god på small talk».
Det å være utadvendt har lenge vært sosialt ønskverdig. Et søk i jobbannonsene på Finn.no på dagens dato gir treff på 1316 stillinger med ordet «utadvendt» i annonsen. Selv for jobber som controller og regnskapsfører er dette visstnok et ønskelig personlighetstrekk. Jeg ser for meg at firmaene som ansetter en riktig utadvendt person som regnskapsmedarbeider kan få problemer med at den ansatte stadig kjeder seg og forstyrrer sine kollegaer med småprat. Søkeordet «introvert» gir to treff, begge på utvikler-stillinger. Heldigvis har noen i arbeidslivet skjønt verdien av folk som trives med å sitte mange timer i strekk, fordypet i arbeid som krever konsentrasjon!
Vi har alle en personlighet. Den er ikke uforanderlig; på gruppenivå blir vi faktisk mindre ekstroverte, og mindre nevrotiske med tida. Men la oss vokte oss for å tillegge noen trekk større verdi enn andre, siden normalområdet for alle trekk er stort. For de av oss som er introverte kan det faktisk være normalt å ikke si noe særlig mer enn «Hei», «Takk», og «Ha det» i løpet av et middagsselskap, og hvis jeg var gud skulle jeg bestemt at det er greit.
Men siden jeg ikke kan bestemme så mye utover meg selv, nøyer jeg meg med å oppfordre leseren til å reflektere over om det kan være fordeler ved noen av de trekkene en selv eller andre ser på som uheldige. Ta for eksempel fasetten «fiendtlighet» i trekket Nevrotisisme. Det høres jo ikke så bra ut. Men de av oss som skårer høyt på denne, og samtidig høyt på trekket Medmenneskelighet kan stå på barrikadene når en selv eller andre utsettes for urettferdighet. Kunne Me Too-bevegelsen kommet i stand hvis ikke en del blant oss har denne kombinasjonen? Det tror jeg ikke.
Lurer du på hvordan du selv skårer på de ulike personlighetstrekkene? Hvis du er stødig i engelsk anbefaler jeg IPIP-NEO, som er en av de gratis tilgjengelige personlighetstestene med størst validitet og reliabilitet. Men her er noen råd på veien: Ikke test deg selv hvis du er i en periode med dårlig psykisk helse, for da kan testen gi et skjevt bilde. Og så gjelder det selvsagt å ta det hele med fatning, og forståelse. Mest av alt er du menneskelig.
