Verdigrunnlag
Selvtillit og selvmedfølelse er to ord som kan være vanskelig å skille fra hverandre. Hva som blir lagt i ordene er også forskjellig fra person til person, der det ene ikke er mer rett enn det andre. Jeg tar derfor utgangspunkt i det jeg har lært gjennom meg selv og gjennom relevant litteratur.
Både selvtillit og selvmedfølelse spiller en rolle i følelsen av å ha en verdi som mennesket. Og er derfor sentrale begreper når det kommer til hvordan vi har det med oss selv. Det er likevel fundamentale forskjeller som er interessante å se på, og som spiller en viktig rolle i mange psykologiske problemer vi mennesker kan oppleve.
Selvtillit:
Selvtillit er noe vi kan oppleve hvis vi føler oss flinke, bra eller kompetente på et eller annet vis. Om vi opplever at vi har noen områder vi er gode på, kan vi oppleve selvtillit og det at vi er gode på noe kan gi oss en følelse av verdi. Selvtillit har likevel en skyggeside vi skal se nærmere på under.
Selvtillit er betinget.
Hva betyr dette? Betinget betyr at for å oppleve god selvtillit, må vi oppfylle visse betingelser. Om selvtilliten vår er bygget på å være rik, pen, smart, sterk eller glad. Da er vår selvtillit betinget av hvor godt vi presterer på disse områdene. Skulle vi oppleve å gå konkurs, bli gammel, eller oppleve noe som gjorde oss deprimerte ville vi da falle utenfor betingelsene for god selvtillit, og dermed miste den følelsen av verdi vi hentet fra dette.
En annen skyggeside av selvtillit er at det ofte er avhengig av sammenligning med andre. Hva er rik, hva er smart, hva er pent? Det kommer helt an på hva eller hvem du sammenligner deg med. Har vi derfor for mye av verdigrunnlaget vårt investert i selvtillit vil vi kunne bli avhengig av sammenligne oss med andre. Om dette blir for sterkt i samfunnet får vi et konkurransepreget og sammenligningsbasert samfunn der det er viktigere hvordan ting ser ut enn hvordan vi faktisk har det. Erkeeksempelet på dette er vår facebook profil som fort kan bli et glansbilde av oss selv. Når vi da sitter i våre egne uperfekte og til tider vanskelige liv kan det bli vanskelig å stole på at det er godt nok, særlig når andre tilsynelatende lever så pene, slanke, rike, perfekte liv. Det å ha det vanskelig blir noe vi må skjule, så ingen ser hvor uperfekte vi er. Dette er også starten på en form for ensomhet som ikke forsvinner uansett hvor mange venner vi omgir oss med.
Når vi da som alle mennesker opplever både motgang og medgang, og mye av dette er totalt ute av vår kontroll, kan selvtillit bli et ustødig fundament for vår egenverdi.
Selvmedfølelse:
Selvmedfølelse er av en annen natur. Selvmedfølelse er ubetinget. Altså å kunne se verdi i noe som ikke oppfyller noe kriterie. Et eksempel på noe ubetinget er kjærligheten for et spedbarn. Spedbarnet er ikke rikt, ikke smart, ikke sterkt, ikke bare lykkelig og ikke spesielt vakkert (er du uenig i dette er det fordi du ser med det ubetingede :p). Alikevel vil de aller fleste av oss si at det har en uendelig verdi. Denne verdien er vår fødselsrett og tilhører alle som lever fra dets første pust til det siste. Denne ubetingede verdien mister vi ofte kontakt med i alle livets betingelser. Kan jeg være verdt noe, bare i form av at jeg lever, kan jeg være verdt noe selv om jeg er fattig, trist, syk eller gammel? Hva ville du svart personen du elsker?
Selvmedfølelse er også uavhengig av sammenligning. Det baserer seg ikke på rangering i forhold til andre. Selvmedfølelse er det som har potensiale til å se vår verdi akkurat slik vi er selv om vi i den betingede sammenligningsbaserte verdenen er helt på bunn.
Et skifte fra selvtillit til selvmedfølelse:
Når vi opplever at vi ikke strekker til, at vi er lei oss, at vi er redde, at vi er usikre, ja da tenker vi lett at det ikke er “bra nok”. Når vi ikke er “bra nok”, da er vi offer for skyggesiden av selvtillit. Dette er et punkt hvor vi enten må fikse, lyve for oss selv eller flykte fra virkeligheten, inn i planer, aktiviteter og ideer.
Skal vi jobbe med selvmedfølelse må vi på dette punktet ta et modig valg. Vi kan vende blikket mildt mot vår egen sårbare uperfekte virkelighet og som om vi så på et spedbarn gjenkjenne at selv om dette er vondt, er jeg fortsatt verdt å elske. Når det sårbare, virkelige og uperfekte møtes med vennlig oppmerksomhet, gror selvmedfølelse. Vi kan huske at til tross for hva reklamer, forventninger og idealer sier, så er denne smerten noe som alle mennesker opplever, noe som binder oss sammen, noe som ikke var ment å skjule, men heller minne oss på at, til tross for alt, så er jeg her for deg og du for meg.
I bunnen av mange av våre vansker hviler spørsmålet om vår verdi: Er jeg verdt noe? Selvmedfølelse svarer alltid ja.
Det vanskligste er
å holde ut med seg selv.
Holde ut med seg selv
og bære over når
det lukter sure strømper
av din sjel.
Man prøver med det gode!
Husk du skal bo i hus med deg selv
så lenge lyset brenner
i øynene dine.
Hver morgen skal speilet hviske til
deg der du står
innsydd i ditt eget skrukkete skinn
og med såpe rundt øreknutene.
- Dette er du, Du, Du... Men prøv
med litt vennlighet, et strøk
over det glisne håret kanskje...
- Det går nok bra, kamerat!
Det går nok bra.....
Hans Børlie
