Gjennom psykologstudiet lærer man om en rekke studier gjennomført på rotter. Lærdommen fra mange av disse studiene er noe jeg setter mer og mer pris på etter flere år som terapeut. Jeg tror nok denne fascinasjonen handler mest om at er noen påfallende likheter mellom oss og dem.
I studiet jeg er mest fascinert av for tiden ble to rotter ble plassert i samme bur med en strømkilde koblet til gulvet. Når strømmen ble skrudd på, angrep rottene hverandre. Antagelsen til forskerne var at rottene tror at det er den andre rotten som utsetter den for smerte og derfor angriper de hverandre. De stakkars rottene kommer liksom ikke på at den smerten de føler kan være forårsaket av noe annet enn deres medrotte.
I de fleste relasjoner kan vi observere samme fenomen. Kanskje man har en kjip dag på jobben og blir irritert på en intetanende partner som har kommet sent i gang med å lage middagen. Eller kanskje man går på tur over Hardangervidda, er sulten og sliten og kjefter på turpartneren som ikke gjør ting på måten en selv hadde tenkt de skulle gjøres. Kanskje man føler seg stresset og overveldet og blir sint på venner som sender snapper av hvor utrolig bra de har det på ferie, eller en venn som har hatt tidenes opptur og vil dele dette?
Det fleste av oss har nok opplevd å være på begge sider i slike situasjoner. Enten ved at vi har det vondt og tar det ut på noen andre som ikke har noe med den smerten å gjøre. Eller ved at vi får en skyllebøtte som absolutt ikke er fortjent. Erfaringsmessig er ingen av sidene i slike situasjoner spesielt gøy å være på. Men hva skjer når en slik episode er ferdig? Skammer vi oss i stillhet? Legger vi oss flate og sier unnskyld? Fortsetter vi å tenke at den andre er en dust? Eller lærer vi av det og lærer oss å kjenne igjen hva som forårsaker det vonde vi kjenner på, de tilhørende behovene våre og handler på mer konstruktive måter? Dessverre gjør ikke de fleste av oss det sistnevnte i alle situasjoner. Men det er her vi kan gjøre noe annet enn de stakkars rottene som er innesperret i et bur på et laboratorium. Og dette er noe som gir oss håp. Slike ting kan vi heldigvis gjøre noe med, og da kan vanskelige situasjoner i hverdagen bli mer håndterbare.
