Nina_Monclair

Øyhopping og følelsesregulering

Av psykolog Nina Monclair, 18. juli 2017 21:54


Storfamilien på øyhopping ankom en til da ukjent gresk øy en dag i juli. Heten hadde slått inn over øya dagen før. Likevel hadde vi gjort som pliktoppfyllende turister ofte gjør når de kommer til et nytt sted, nemlig vært på sightseeing. Ute. Vi toget rundt i flokk og følge, men etter kort tid var jeg helt på felgen. Feriehodet mitt ville plutselig bare en ting; finne skygge, selv om det var rundt 40 grader i den. Barna begynte å mase om is, vi voksne helte i oss limonade fra digre syltetøyglass for å prøve å kjøle oss ned. Noen begynte å krangle om at nevnte limonade hadde vært mer autentisk et annet sted, mens andre i følget breiet seg med at de tålte varme godt. Det gjorde ikke jeg. Jeg holdt på å tørne og syntes jeg hadde fått nok av hele greia. Jeg ville tilbake til båten vi reiste med, og jeg ville være i fred. Nå.

Vi skulle ankre opp et eller annet sted og bade, hadde kapteinen sagt. Jeg var blitt skikkelig irritert. Svett og tverr.

Jeg lå på dekk i skyggen med øynene igjen da vi stoppet. Skal vi bade her? Fra båten? Hoppe uti? Nei, det var en stige ned, men den var bratt. Treåringen i følget var innstilt på bading. Det var dypt vann og lang og bratt stige ned fra båten. Ungen hadde aldri badet fra båt før, men hadde en full tiltro til de nye armringene med mammaluft. Vi tok sjansen. Det var deilig og friskt vann. Jeg dukket under vann for å se meg om, men sa ingenting om alle de store og små fiskene nedi der. Jeg sa at det bare var sand, ikke sjøgress en gang, under oss. Ikke noe å bekymre seg over, ingen som skal bite noen i tærne.

Da vi hadde badet fra oss og kommet om bord igjen, ble jeg igjen liggende på dekket litt for meg selv. Plutselig kjente jeg en sterk følelse som fylte hele meg, og tårene begynte å renne. Var det lettelse jeg kjente på? Nei, det var noe mer. Var det ikke det sjeldne blaffet av pur lykke som strøk over meg? Jeg smilte og gråt og tenkte på treåringen som tillitsfullt jumpa uti det dype vannet, og på hvor fint det var at vi var alle oss på tur sammen.

Det var ikke før en stund etterpå at jeg begynte å tenke på noe jeg lærte i BUP-praksis i studietiden. Marsha Linehan er en dame som har utviklet Dialektisk Atferdsterapi for mennesker som blant annet strever med å regulere følelsene sine. Noen av tipsene eller ferdighetene hun har utviklet kalles TIPP-ferdigheter, og kan brukes i krisesituasjoner, feks hvis man står i fare for å miste kontrollen over seg selv. De er ment å endre kroppskjemien raskt slik at man på sett og vis ”restarter systemet”. T-en står for temperatur, og et tips i denne terapiformen er faktisk å dyppe hodet i kaldt vann. Det var jo akkurat det jeg gjorde der ute i Egeerhavet, og det virket. Jeg gikk fra å være irritabel og trekke meg unna de andre, til å se hvor fint det faktisk var å være på ferie med de jeg er mest glad i. Følelsene mine var ikke helt uhåndterlige for meg, likevel snudde det opp ned på hele perspektivet mitt å kjøle ned hodet ordentlig.  

Mer om regulering av følelser kommer i bloggposter etterhvert!